Da jeg kjøpte Kompis hadde jeg absolutt ingen ambisjoner om å konkurrere med han. Han skulle være sofahund, turkammerat og selskap i hverdagen. Og det var han også, i to år. Ja, jeg trente med han, men da var det stort sett hverdagslydighet det var snakk om, som å passere andre hunder og sitt og bli i ulike situasjoner. Hadde du sagt til meg da at jeg kom til å trene for harde livet på apport, fellesdekk og fri ved fot om to år så hadde jeg nok ikke trodd på det.

10683000_10154623119280065_1589058826_o

I fjor fattet jeg interesse for lydighetstrening, og jeg startet i det små med å trene litt lydighetsøvelser, mest for morsomheta sin del. Det gikk utrolig tregt i begynnelsen. Han var ikke spesielt interessert i godbiter og heller ikke interessert i å leke i situasjoner der det skjedde ting rundt han. Det gikk med utallige varianter av godbiter og leker, og som regel var alle belønningene jeg kom med bare sånn helt ok, og definitivt ikke verd å jobbe for dersom det skjedde noe rundt oss. Jeg følte meg heldig om jeg fikk til to-tre repetisjoner på rad uten at han faset ut og begynte å strirre på omgivelsene. Heldigvis hadde jeg flinke folk rundt meg som oppmuntret meg og jeg fortsatte treninga selv om det var utrolig kjipt å se at alle rundt meg mestre øvelsene mye bedre enn det vi fikk til.

fot

Vi fortsatte å jobbe med å kunne holde fokus i situasjoner med forstyrrelser – spesielt med tanke på andre hunder og i nye miljø. På dette tidspunktet begynte jeg å gå konkurranserettede kurs med ekstremt flinke hundetrenere som gav oss så utrolig mange flere verktøy i kassa. Under kan du se bilde av oss på kurs med Siv Svendsen. Med disse vertøyene har jeg blitt en mye flinkere hundetrener og funnet løsninger som passer for Kompis og som gjør det lettere for han å lykkes. I mai i år deltok vi for første gang på rallylydighetskonkurranse. Jeg ville starte med rallylydighet fordi det var betryggende å kunne ha hunden i bånd og fint for Kompis å kunne få ros gjennom hele programmet. Begge startene våre endte med disk, han hadde rett og slett ikke god nok treningskondis til å komme seg gjennom en hel bane uten belønning. Men vi lærte veldig mye av disse to konkurransene, og jeg ble mye mer bevisst på hva jeg bør gjøre og ikke gjøre før og under konkurranse.

apport

I forrige uke deltok vi på nytt i rallylydighetskonkurranse (se bilde under), og det endte denne gangen med to 1. premier. Nå har vi to av tre napp vi trenger til opprykket til klasse 2. Og jeg har bestemt meg for at til våren skal vi konkurrere i lydighet også. Så, hvordan fikk jeg til å snu det hele fra maks tre repetisjoner til å kunne gå en hel rallylydighetsbane? Jeg tror at det viktigste som har skjedd er at vi har lagt brikke for brikke, og latt det ta den tida som trengtes, noe som har krevd en god porsjon tålmodighet fra min sin side. Med Kompis så har det ikke vært noen snarveier og ingen ting har kommet gratis. Det ligger hundrevis av treningstimer bak det vi presterer på trening og i konkurranse. Dette inkluderer trening på de faktiske momentene og øvelsene som konkurransen består av, men enda viktigere for oss er treninga på at vi skal fortsette å jobbe sammen selv det skjer ting rundt oss.

047

De viktigste enkeltkomponentene vi har jobbet med er motivasjon og belønning, som henger veldig tett sammen. Det er veldig vanskelig å trene en hund som ikke er spesielt interessert i godbiter eller lek og som heller bare går om den ikke forstår hva du mener, for dersom belønningen ikke er god nok er det ekstremt vanskelig (kanskje nesten umulig) å motivere hunden for å gjøre de oppgavene du gir den og den vil kanskje heller gi opp. Å snu dette er ikke gjort over natta, og det krever mye prøving og feiling med tanke på hva hunden synes det er verd å jobbe for. Høy verdi på belønninger er alfa-omega for å trene hund, uansett om det er snakk om passeringstrening eller lydighetstrening. Heldigvis for de av oss som har hunder som synes mat og lek er bare helt ok, så er det mulig å bygge verdi på belønninger. Det har vi gjort masse av, legge opp til suksess, sånn at hunden får en positiv forventing til situasjonen. Og så må man koble dette med mengdetrening og tålmodighet.

–Hanne (og Komips) :)